Klasserommet – en arena for sosialt ansvar eller individuell selvrealisering?
I dette korte innledningsforedraget vil jeg komme med tre refleksjoner:
1. Er det en dreining bort fra det kollektive mot et mer individualistisk syn på skolen?
2. Hvem kan være taperne dersom individet blir viktigere enn fellesskapet?
3. Hva kreves av lærere som skal opprettholde dialogen når individet ber om tilpasning som truer klassen som læringsarena?
Arendalsuka 2024
1. Dreining fra det kollektive til det individualistiske
Det har skjedd en endring i elevgruppen gjennom min tid som lærer. Stadig oftere oppleves det at elever fremmer egne behov uten å at de er spørrende til hvordan dette vil kunne påvirke klassefellesskapet og medelever.
Lærere må stadig oftere kjempe for sin autoritet som leder.Vedtatte kjøreregler for klassen undergraves i konkurranse med behov og forventninger fremsatt av enkeltelever og foresatte. Dersom skolens reglement må fravikes for mye i møte med enkeltelevers krav om tilpasning, kan resultatet bli at klassefellesskapet mister noe av sin betydning.
Loven om tilpasset opplæring som kom i 1975 ble et veiskille i skolen. Skolen ble pålagt å tilrettelegge opplæringen med utgangspunkt i den enkelte elevs forutsetninger og behov, samtidig som lovteksten understreker at dette skal skje innenfor fellesskapets rammer. På hjemmesiden til ung.no står det: Er det vanskelig å henge med på oppgaver eller på det læreren sier? Da skal skolen tilrettelegge slik at du som elev opplever at organiseringen av undervisningen, valg av arbeidsmåter, variasjonen i arbeidsoppgaver, bruk av læringsstrategier, tempo og progresjon, skal til passes deg.
Uavhengig av hvor god intensjonen bak tilpasset opplæring var da den kom, kan en medisin ha utilsiktede bivirkninger. Lovteksten kan bli praktisert slik at individuelle behov trumfer verdien felleskapet representerer. Hva dette på sikt kan innebære for skolens kvalitet og elevenes læringsutbytte fremstår som usikkert. Kanskje er det også på sin plass å melde inn en bekymring knyttet til samfunnsutviklingen og hvordan elevene på sikt vil være egnet til videre studier og til arbeidslivet.
2. Hvem taper dersom fellesskapet ofres i møte med individets krav?
Individet trenger fellesskapet for å leve gode liv. Hvis individet i egne øyne blir viktigere enn fellesskapet, er det et faresignal. Alle elever trenger et sted å høre til, hvor de blir tatt vare på av jevnaldrende og lærere, og der de også selv kan oppleve å være viktige for andre.
Et godt læringsmiljø praktiserer tydelige verdier og har en erkjennelse av at alle elevene i klassen er like viktige. Skolen skal legge til rette for elevers behov. Samtidig har eleven selv mest å tjene på at ikke læreren ofrer felleskapet i sin iver etter å imøtekomme samtlige av elevens ønsker og behov. Selv pleier jeg å si til elevene mine ved skolestart at hver enkelt av dem for meg er 100 % viktige og at mitt store mål er å møte dem der de er, men ingen av dem er viktigere enn medelevene i klassen.
Min erfaring er at tydelige normer og verdier, som stiller krav til elevene om at de må gjøre sitt beste for å bidra til at klassen fungerer som et fellesskap, medvirker til å utvikle trygge og sosialt kompetente elever. De trenger klare forventninger om inkludering, ansvarlighet, høflighet, arbeidsro og akseptabel språkbruk. Disse synliggjør rammer og verdier som samfunnet etterspør og som livet i klasserommet må strekke seg etter. Dersom elever opplever at skolen og lærerens forventninger er utydelige, kan elevene lettere argumentere for sine egne regler.
En fellesskapsverdi kan være at alle i klassen skal bli inkludert og at det innebærer at alle skal kunne jobbe i grupper med samtlige i klassen. For at denne verdien skal bli forpliktende gjennom skoleåret, har læreren brukt tid ved skolestart til å forklare hvorfor denne verdien må vernes om. Elevene har reflektert rundt fordelen med inkludering i felleskap og individuelt. Tenk dere da at du som lærer har delt elevene i grupper, og en elev med høy status rekker opp hånden og sier at han ikke vil være sammen med dem han har kommet i gruppe med. Da kan det være fristende å fire litt på kravene gjennom å gjøre om gruppesammensetningen eller redusere tiden elevene skal bruke i gruppen. Å undergrave forventningen læreren har til elevene om inkludering, kan være en av mange veier til tap av autoritet hos læreren. Kanskje kan læreren klare å stå i presset der og da, men når telefonen med de samme kravene kommer fra foresatte sent på kvelden, kan veien til ettergivenhet bli kort.
Hvis fellesskapet taper noe av sin tydelighet og retningen, er ofte veien til uro kort. Ved stadige diskusjoner om hva som er greit og ikke, vil læringsutbytte bli redusert. Elever som har høy kompetanse på å kjenne etter hva de har lyst til og ikke, kan i møte med utydelighet fremme sine behov og krav enda mer.
Som en lærer sa: Jeg føler meg som en blekksprut som bruker all min energi på å møte store og små forventninger. Uansett hvor mye jeg strekker meg, strekker jeg ikke til. Kan denne følelsen av å ikke strekke til være noe av årsaken til at mange nyutdannede lærer forlater skolen etter kun få år? Hvis læreren opplever at eleven ser på skolen og klasserommet som et sted for egen selvrealisering alene, uten at samme elev viser vilje til sosialt ansvar, kan uro og lavt læringstrykk bli resultatet og dette kan utfordre lærerens trygghet, stolthet og trivsel i skolehverdagen.
3. Hva kreves av lærere når individet ber om tilpasning som truer klassen som læringsarena?
Når samfunnet opplever problemer, ropes det på læreren. Samtidig snakkes det mindre om læreren har den kunnskapen og de verktøy som skal til. Hvordan skal de klare å fortsette dialogen når elever trosser fellesskapets verdier og er mer opptatt av hva læreren og medelever kan gjøre for dem, enn hva de kan gjøre for fellesskapet?
I kommunikasjonsteorien finner modellen til Røknes og Hansen, der kommunikasjonen forklares gjennom tre begreper; Det profesjonelle, det personlige og det private. Lærerutdanningen vektlegger hva som kjennetegner god kommunikasjon og klasseledelse. Den sier mindre om hvordan kommunikasjonen endrer seg når situasjonen i klasserommet blir slik at læreren kjenner på urimelighet, tilkortkommenhet, ubehag eller irritasjon. Hverken i lærerutdanningen eller på skolene snakkes det om læreren som person og hvordan læreren kan øke sin bevissthet på hvordan egen personlighet og livshistorie påvirker læreren i skolehverdagen. Når behovene til elever og foresatte blir større enn hva læreren opplever som rimelig, skjer det noe med læreren. Hvis læreren tilegner seg et språk og en bevissthet rundt seg selv i pressede situasjoner, åpnes det opp for at læreren i større grad kan balansere sin kommunikasjon. Hvis læreren får verktøy som gjør at de kan se hvordan her-og-nå situasjoner påvirker dem i deres verbale og non-verbale kommunikasjon, vil de bedre kunne møte behovene til både elever og foresatte og samtidig utøve god klasseledelse.
Sosial kompetanse, ansvarlighet og arbeidsmoral er noen av de ferdigheter elevene må trene på i hverdagen. Skolen er et godt egnet sted for dette. Når medelevers behov blir like viktige som ens egne, får enkeltelever trening i å utvise empati og omsorg. De opplever gleden ved å være noe for andre og får selv en naturlig tilhørighet i fellesskapet.
Hvis det er slik at elever og foresatte fremmer krav som svekker læringsfellesskapet krever det en tydelig, modig og varm stemme fra læreren. For å få til dialog når individuelle ønsker fra elever må justeres etter hva som tjener fellesskapet, trenger læreren mer enn faglig og didaktisk kompetanse. Læreren trenger å se seg selv utenfra og kunne tilpasse kommunikasjonen etter situasjonen. I årene fremover vil skolen få nye elever og foresatte med høy bevissthet om hva de ønsker og trenger. Læreren må da ha selvinnsikt nok til å kunne stå modig, trygg og varm i balansen mellom klassefelleskapet på den ene siden og individets behov for tilpasning på den andre siden.
Foredraget ble holdt på Arendalsuka 2024, der medvirkende var:
Psykolog Bård Bertelsen, førsteamanuensis Uia
Uia Waags, Professor i filosofi
Anne-Rigmor Syock Evje, Skoleleder for de katolske skolene i Norge
Ida Hirst, Talskvinne AP Kristiansand for oppvekstsaker – og masterstudent ved Uia på lærerutdanningen